Ord som såret dypest
Var det meningen at jeg skulle være så tapper ? At det var slik jeg skulle lære å leve? Alene, ufortjent alene uten en familie jeg hadde så skjær, som jeg forgudet og var så takknemlig for hver eneste dag? At dette er forklaringen på hvordan et liv skal læres å leve for de sterke? Det er den eneste forklaringen jeg har på det. At jeg skulle lære å leve for å takle alt det vonde bedre, ved å være sterk. Jeg finner ingen annen grunn for at jeg skal fortjene alt jeg har gjennomgått, ved isolasjon og unngåelse, og det vondeste av alt – avvisning. Det har tydeligvis vært den beste og enkleste grunnen for alle å bare forsvinne fra meg, å bare bli stille og tilslutt unngå meg til de tror jeg har glemt dem. Jeg er langt ifra noen forfatter, men jeg vet jeg er god med ord. Mange av dem er vonde å lese, men det er fordi jeg ikke har så mye positivt å skrive, så jeg har lært meg å beskrive med ord hvor smertefullt mye av mitt liv har vært. Oppveksten min har mange fine minner, som jeg vil ta med meg resten av livet, men også mye vondt. Men nå forstår jeg hvor lettvindt det har vært for de å forlate meg, jeg har ikke vært viktig for dem like mye som de var viktig for meg. De har tatt det som en jobb en 08-16 jobb, bare for å fjerne meg fra det vonde som skjedde rundt meg, og når jeg ble voksen og trengte de som mest, kunne de bare fordufte, fordi dem hadde gjort jobben sin ferdig. Jeg opplever at jeg ikke har gjort noen inntrykk på noen, ved at jeg er meg. At det å få ha meg i dems liv har vært viktig for dem. Jeg har ikke betydd noe som gjør det viktig for noen å ha meg i dems liv eller hverdag. Siste meldingen fra to av de viktigste personene i livet mitt, var at jeg ikke var til å stole på. Å få høre de ordene, er svært smertefullt. Jeg har så lenge jeg kan huske, ikke blitt annet enn løyet til, alt er en krusedull på et papir som ikke gir mening noensteder. En krusedull jeg må prøve å løsne knutene for å finne svar for mitt liv og hva som har vært virkelighet. Når det er ens siste ord før man avgår med døden, er det vanskelig for meg å huske de gode minnene vi en gang hadde når ordene at jeg ikke er til å stole på tar over all den plassen jeg kunne vært foruten, hvor jeg hver dag kommer til å stille meg det spørsmålet om hvor jeg feilet
Må du hvile i fred.
