Det er litt rart med ensomhet. Den sniker seg inn når du minst venter det, som en gammel venn du egentlig aldri inviterte, men som alltid vet når døren står på gløtt. Ensomhet er ikke nødvendigvis dramatisk. Det er ikke regn mot vinduet mens du stirrer melankolsk ut i horisonten, selv om det selvsagt hjelper på stemningen. Nei, den er mer subtil enn som så. Ensomhet er når du kjøper én pakke kjeks, selv om du vet du kommer til å spise den alene.
Sosiale medier skulle visstnok hjelpe. “Sosial” er jo tross alt i navnet. Men det er noe dypt ironisk ved å scrolle gjennom bilder av lykkelige ansikter mens man sitter hjemme med samme joggebukse for tredje dag på rad. Det er som å være på fest, men ingen legger merke til at du står i hjørnet med en pappkopp og later som du sender en viktig melding.
Men ensomhet har også sine fordeler. Ingen sier noe når du synger altfor høyt i dusjen. Ingen ler av deg når du tar på deg tøfler som ikke matcher pysjamasen. Og hvem andre enn deg selv vil forstå den dype gleden av å spise frokost klokken tre om ettermiddagen?
Så kanskje ensomhet ikke er så ille. Kanskje den, som en gammel venn, bare trenger litt oppmerksomhet før den lar deg være i fred. Og kanskje, bare kanskje, kan ensomhet minne oss på at selskapet vi egentlig trenger, ofte er vårt eget.
