Jeg går der du pleide å gå,
i skygger som bærer din pust.
Et rom som er fullt, men tomt –
for minner kan aldri gi trøst.
Tiden, den går så sakte,
som om klokken selv står stille.
Hver dag er et ekko av deg,
hver natt en kamp uten vilje.
Jeg ser deg i alt som beveger seg,
i vinden som stryker mitt kinn.
I regnet som faller mot jorden,
der håpet viskes bort, jeg blir blind.
Dine ord har sluttet å være,
men lyden av dem sitter fast.
Som skrift i stein står du igjen,
et navn, et savn – jeg kjenner hast.
Men ennå, lengter og venter,
på en dag, et blikk, en stund.
For selv i avstandens tårer,
er kjærligheten aldri forsvunnet i en avgrunn.
Kom tilbake, vær meg nær,
la tiden få smelte vekk savnet her.
For uten deg er jeg bare et speil,
som speiler tomhet – og ingenting mer.
