Profesjonelt maktmisbruk
Det er enkelt å bli lei av jobben. Det er det mange av oss som blir i perioder. Det er klart man ikke egentlig kan forstå det man ikke har erfart selv. Mange psykologer er profesjonelle, men dessverre har mange av dem glemt at de kanskje har en viktig rolle i samfunnet. Alle er ikke håpløse, men alle er vi mennesker og kan både feile og såre andre. Når den som sårer bevisst er av en profesjonell rolle, så er det kanskje ikke helt greit lenger. Det er nok mange som har endt livet sitt sånn eller byttet til kriminelle fotspor. Også kaller vi det et enkelt problem.
Sexsalg er et valg, men for alle er det ikke det. Likevel blir man hånet, ropt til og spyttet på av såkalt profesjonelle utøvere av enkelte lovregulerte fag. Om man har psykotiske symptomer eller ikke, har ingenting å si. Om det var voldtekt eller ikke, har ingenting å si. Om det var et forsøk på menneskehandel eller ikke, har ingenting å si. Uansett hvordan det var, så legger såkalt profesjonelle psykologer skylden på den utsatte. Kanskje er det det eneste repertoaret de har- lyst eller ikke lyst liksom.
Mange som driver med sexsalg vil det selv. Det er greit for dem det gjelder. Andre grupperinger blir stigmatisert på lik linje med alle andre uavhengig av bakenforliggende årsaker. Spør du meg, så kan det tenkes mange av dem som driver med det har en del uløste floker også. Man forstår jo at helsevesenet ikke er nøytralt, når leger voldtar og psykologer legger ansvaret for sanseforstyrrelser og hukommelsesproblemer over på deg. Det er klart man har ansvaret selv uavhengig av hvordan skoen trykker.
Lønna de får på jobb er kanskje ikke alltid fortjent. Om de hadde sluttet å stigmatisere tidligere rusmisbrukere, rusmisbrukere, mennesker på flukt, mennesker i psykose og alt imellom, samt sexarbeidere, så hadde kanskje flere klart seg. Jenta på fjorten vil ikke snakke med psykologer om det og det forstår man jo. De vil faktisk stigmatisere deg. Det eneste de vet noe om er svart-hvitt.
De dyktige jobber som oftest i privat sektor. Det kan man anta etter syv år og hundre fordømmelser. Vennene mine som døde, kunne vel ha levd om de hadde møtt verdigheten som rusfeltet har. Der eier man humanitet og ser mennesket. Veldig ofte innen psykiatrien blir man behandlet som et dyr, eller man blir overlatt til å fikse mer enn en advokat hadde greid som frisk- helt alene.
Rettspsykiaterne klør seg i skjegget. De vet ikke helt hva de skal tro, og mye overlates til god gammeldags synsing. Det eneste de vet noe om er at man enten vil ha sex, eller så vil man ikke det. Det kriminelle som skjedde, psykosen, den i den andre enden som dro eller kapitalismen er ikke helt innen rekkevidde for diskusjon. Alle telefonene som ble forsøkt for å fikse det ene og det andre blir brukt som argumentasjon for friskhet. Alt man ikke greide blir dokumentert som latskap eller uvilje.
Hodet ser feil og svimler. Hun trener for å komme seg ut av det, og selv om hodet har rablet, så tørr hun ikke lenger snakke med helsepersonell. Hun tørr ikke lenger å snakke om symptomene sine, for de vil bare avvise henne likevel. Noen vil tro hun er farlig, men en psykose er aldri farlig om man ikke tror på den. Når man likevel ser og sanser noe, så er det faktisk tortur å ikke ha tilgang på medisiner i Norge. Det beste man kan få er straff eller kjeft. Fordømmelse oppstår gjerne i møte med noe man ikke forstår. Lover og regler gjelder ikke for helsepersonell, men uavklarte mennesker bærer alle rollene, uten å lovlig kunne medisinere seg selv.
Man kan også forstå dem som havner i prostitusjon uten å forstå at det er det som skjer. Plutselig fikk man penger etterpå, eller andre såkalte gråsoner. Har man ikke sex, så er man kanskje trygg fra samfunnets fordommer og holdninger. De vil likevel kaste kondomer etter deg, som om det er meningen at du skal pule. Det er jo penger i at folk har sex. Om man ikke vil, så er det liksom også noe galt. Man burde vel da ha solgt seg selv litt mer og pratet med mulige partnere eller såkalte treff.
Jenta som så sårt blir tilbudt et helsetilbud, kommer aldri til å møte opp. Etter en bortføring la systemet skylden på henne, men det er jo sånn man behandler utlendinger også. Hvis noe skjer med dem, så sender vi dem ut av landet. De som begår straffbare handlinger får ofte gå i fred, har flere rettigheter og blir kanskje også behandlet mer med verdighet. Dette ble jo faktisk ikke bare negativt, men det er faktisk profesjonelle utøvere av fag også. Noe som betyr at noen evner å lytte uten å dømme eller dytte andre mot aktiv dødshjelp. Det er visstnok ikke lovlig i Norge, men det skjer hele tiden. Man kan ikke glemme det.
De har jobbet mye for å kunne fortjene anerkjennelse for det. Alle fortjener ikke den anerkjennelsen, men det kan ikke systemet gjøre noe med. Man mangler folk og det er bedre at man kaster pasienter rundt og rundt eller stenger dem ute. Noen kan man også bare kaste på dør. De har ingenting der å gjøre, men ingen andre steder, heller. De som har solgt sex en gang er ikke noen hore, ikke de som har gjort det mye mer heller. De som virkelig har inntatt yrkesrollen kan fint ha verdighet. Yrkesetikken burde vel da tilsi at mennesker med psykotiske symptomer eller rusavhengighet ikke burde få lov til å bruke yrkestittelen: sexarbeider.
Det kan visstnok ikke reguleres, men man kan fint få puter under armene eller brensel fra såkalte profesjonelle. Om man har hatt sex en gang eller hundre har ingenting å si; de ser bare det de ser uansett. Stigmaet er ødeleggende og holdningene er utdaterte. Det betyr ikke at man skal akseptere prostitusjon, noen ganger er det nok like viktig å ikke akseptere det der hvor det har gått til helvete. De tror likevel det handler om «bitching». Det er visst det eneste repertoaret mange av dem har.
Alle de flotte som havner i porno via OnlyFans kommer til å møte fordømmelse av hele samfunnet. Det er nok fint at noen med baller i akademia, kan stå frem å snakke om psykoser, reaksjoner etter overgrep, kriminalitet og avhengighet en eller annen gang. Hvis ikke, er nok dette en tid hvor samfunnet deler seg enda mer opp. Man kommer til å finne flere små samfunn i samfunnet og de sykeste kommer til å gjemme seg. Det gjelder gjerne begge sider i en rettssal og noen ganger møter ikke folk opp. Holdningene og kompetansen blant lærde i samfunnet kan bety en stor forskjell, men mange av dem har nok valgt side allerede. Jeg har ingen side da jeg fortsatt er pliktig å redde liv om jeg støter på noe, men i denne teksten har jeg en slags side fordi det er som det er. Kan ikke please etter straff.
Skulle ønske jeg kunne ha fisket ut noen av de jentene jeg snakket med, men det er verken jobben min eller noe jeg var frisk nok til da jeg møtte dem i feil miljø. Noen ganger kan man ikke blande seg da det ligger noe annet bak det. Er man utlending, så sendes man ut av landet hvis man snakker. Er man norsk, så får man fint tåle skylden selv. Psykologer flest tror at man vil bli slått slik at offeret blir sett. Det er ikke alltid det er sånn. Man kan faktisk bli slått uavhengig av hvem man er og hvilket forhold man tror man er i. Offeret skal ikke stigmatiseres mer. Noen ganger i terapi, så er det også fint å gi alt man kan til offeret.
Mange av dem som har byttet side forstår hva jeg snakker om. Det burde også profesjonsutøvere av fag gjøre. I stedet for å støtte, så kaster de ild på offeret og skaper enda flere samfunnsproblemer enn man i utgangspunktet hadde. Også kan man møte de som virkelig vet hva de gjør, men de finnes som regel ikke lenger. Om du har en historikk med OnlyFans og jobber som psykolog, så er det faktisk mange som trenger hva du kan tilby. Du forstår kanskje hva som lå bak det. Det handler visstnok ikke alltid om dårlig selvfølelse eller å bli kul.
Da jeg så dem den siste gangen tvang de meg til å snakke. Gangen før der, så fikk jeg ikke lov til å snakke. Da ordene fløt utover møtte de meg med fordømmende stillhet. Skammen gjorde meg like suicidal som sansene mine, men de kunne verken gi medisiner eller gi håp på noen som helst måte. Det eneste de hadde lært, var straff. Noen av oss har sett folk med mye smerte, og uavhengig av bakgrunn, så er det i enkelte tilfeller både tortur å tvinge i dem sprøyter etter at de har spurt om vennlig hjelp, og det er tortur å nekte dem lindring i det hele tatt.
Om man har sex eller ikke burde ikke være en mal for å forskjellsbehandle mennesker. Det finnes folk av enhver utdanning som kjøper sex, og desto sykere er det at de selv dømmer den som solgte eller selger. Det stemmer, de har kanskje ikke forstått faget sitt alle sammen. De tenker for mye svart hvitt. Enten tvinger de i deg en sprøyte, eller så nekter de deg hjelp. I journalen kan de skrive hva de synes og ikke objektive observasjoner og fakta. Det er den makten de har til å ha rett uansett hva som har skjedd eller ikke skjedd. Hva som sanses eller ikke sanses. Akademia er ikke synsing, men om man har fått bare forskjellige diagnoser, så kan man begynne å lure.
Noen jenter sier at de selger seg selv om de ikke gjør det, og andre motsatt. Sånn er det visst for alle yrkesgrupper. Jeg har ikke gjort det nok til å bruke noen tittel, men jeg kan fint si at Norge er på bærtur. Ikke så ille som Sverige, men kanskje ikke så mye bedre. Det sprøeste med det, er at man kan bli straffet for å snakke sant, straffet for å holde kjeft og straffet for å gjøre som andre sier. Hjelp er faktisk bedre enn straff uavhengig av årsaken til at man havnet litt utenfor det man egentlig ville i samfunnet. Alle i prostitusjon er ikke der fordi de ville. Alle er ikke utenfor fordi man vil heller.
Om du sitter der med skam du ikke trenger, så mye at det tyter ut av hele deg, så trenger du ikke å dø. En eller annen dag mister flere mennesker fasaden sin, og man har ryddet opp i diverse statusjobber også. Man må ha medfølelse for dem også, de er kanskje dem som blir mest suicidale om fasaden sprekker. De har mye mer å tape på det liksom. Men, de er jo mennesker som har behov for hjelp selv. Det er menneskelig. Så ja, om du roper til hora på fjorten, så skal du forstå bedre. Noen av dem hører stemmer eller tror de må gjøre som en sterkere part sier. Andre ganger er det mer komplisert. Ikke tråkk på dem om du skulle være så heldig at hun møtte opp.
Politiet klør seg i håret og ynker seg over at de har så mye med dem å gjøre. Ut fra denne teksten kan det vel forstås at det kan være mange grunner til det. Kriminalitet utelukker ikke rus eller psykiatri, så jeg kan dessverre ikke si unnskyld. De som startet det er fritatt alle konsekvenser uansett, men om de hadde evnet å si unnskyld, så hadde de vært bedre mennesker enn de faktisk er. Det er faktisk en jobb dere har valgt og da klager dere ikke inn flere psykiatri-tilfeller. Vi leser det dere skriver. Alle grupperer ikke så veldig mye, men søker tillit, trygghet og forståelse. Det er en fin vei å gå, men også i politiet finner man fordommer og fordømmelse. Det er klart offeret byttet side en dag, og så forstår ikke politiet selv at de var med på det. Alle er selvfølgelig ikke sånn og man skal respektere og ha tillit til politi. Jenta turte dessverre ikke å møte dere. Hun hadde jo hørt at alle saker ble henlagt og at dere hadde makt til å straffe offeret enda mer. Dere har lov til å slå folk til døde på mistanke, og da blir vi redde.
Vi lever vel fortsatt i en tid hvor det ikke er likestilling mellom kjønn. Kanskje har menn som selger eller kjøper sex et reelt problem? Damer er bare wannabe-victims eller løse? Alt som ligger bak har vel ingenting å si, så lenge det ikke er kriminalitet? Hvis det var kriminalitet, så finnes det uansett ikke noen stemme eller spor der. Man kan si det er håpløst. Altså, man kan havne i retten av å gå med kondomer, hvis man har solgt sex en gang før. Hvordan normale mennesker beskytter seg, er kanskje ikke lovlig da det brukes som bevis i retten til å felle mennesker, som kanskje ikke var i prostitusjon. Amerikanske tilstander har det vært lenge og verre blir det nok med dagens regjering.
Alt er love så lenge det er frivillig, sies det. Om man vil ha hjelp, så får man ikke hjelp. Om man nekter hjelp, så får man kanskje straff. Om man er ærlig, så blir man beskylt for å lyve. Om man lyver, så liker de deg kanskje bedre. Ærlighet har den sterkeste kraften, og profesjonelle utøvere av fag burde ikke misbruke det, men det er greit å vite at de misbruker makten sin.
Kanskje blir samfunnet bare enda mer arrogant og perfeksjonistisk i årene som kommer. Det hadde vært veldig fint om Arnhild Lauvveng kunne fått fortsette litt til som talerør for harmløse psykotiske pasienter. Hun har tross alt vært i psykose og erfart både verdighet og mangel på respekt. Man trenger ikke å ha solgt sex eller vært suicidal for å ha kjent monsteret på kroppen. Ingen pasienter vil ha mer kjeft. Og noen ganger er faktisk rettsvesenet umulig å nå.
Vi skoleflinke burde kanskje vært mer ugreie iblant, men vi havner ikke der så lett. Mekling er smart, men vi har aldri rett på det uavhengig av fakta. Rettsstaten Norge har lært hvordan man beskytter sine egne og gjør folk stumme. Det var ikke jeg som valgt det og jeg skulle gjerne ha vært det foruten. Man kan vel si at jeg ubevisst valgte å reagere med redsel, men det ble ikke så mye tryggere med straff. Hjelp finnes for mennesker av riktig sosial status eller utdanning/de har mildere symptomer. Jeg prøver og prøver å få det til, men man er et kasteredskap uten rettigheter eller verdighet. Man kan visstnok også bli tvunget i medisiner den ene dagen man ikke vil ha, og nektet medisiner når man trenger dem. Basert på 12 år gammel historikk- liksom. Sånn er det og det trodde jeg faktisk ikke om andre mennesker.
