Jeg var ikke like trygg lenger. Jeg hadde skrevet i flere måneder, om de innerste tanker, både gode og dårlige. Et menneske har mellom 60 000 og 80 000 tanker i døgnet, og det er ganske mange tanker. Mange av inntrykkene vi har daglig, innebærer mange dårlige og gode, noen traumatiske. For å ventilere, eller gjøre det lettere for oss å gi slipp på flere av dem, skriver vi dem ned for å få det ut og bort. Så blir alt endret, på veldig kort tid, på bare noen sekunder. Skrivesperren kommer og man tør ikke lenger å dele noe, i frykt for at andre leser det du skriver som kun er ment for deg selv. Dagboken min omhandlet alt, fra følelser, valg og beslutninger, fremtidsplaner, ønsker om endringer som skulle vært gjort annerledes, historier, savn, død, meninger og humor. Jeg følte en trygghet, et sted jeg kunne få skrive akkurat det jeg selv ønsket og hadde inne i meg. Jeg har hatt en ganske komplisert og vanskelig bakrunn, og det hjalp meg veldig å få skrive, for dette kom ingen andre til å se – trodde jeg.
Så får du et varsel, noen har logget seg inn.
Det var en helt vanlig ettermiddag, hvor jeg brukte tiden min på å forberede det nye jeg skulle skrive. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle skrive, så jeg holdt på med helt andre ting før det tikker inn et varsel på telefonen. ” Noen har logget seg inn på din enhet.” Jeg stivnet helt. Det føltes nesten ut som jeg besvimte et øyeblikk og ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere det jeg var utsatt for, det var relativt mange dokumenter som lå i den mappen, flere uferdige og andre såpass detaljert, så jeg selv var usikker på om det var riktig av meg å detaljere meg på den måten. Noen omhandlet også enkeltpersoner. Hele den kvelden var jeg helt stille, min tillit til den personen var brutt. Dokumentet jeg fikk varsel på, sto under endring. Og jeg betraktet det innlegget som den mest ærlige og åpne av alle de som var lagret. Jeg følte på en stor skam, fordi det hadde blitt lest. Det var vondt at så dype tanker skulle være mulig å lese, at det ville bli brukt mot meg på noen måte, at jeg måtte forsvare meg selv, uten at det var nødvendig. Det var vondt at noe så sårbart hadde blitt lest, og at det var det vedkommende som burde følt på en skyld og bedt meg om unnskyldning, men isteden later denne personen som ingenting og sier ingenting om det. Jeg handlet i afekt, og fikk slettet absolutt alt jeg hadde liggende. jeg måtte begynne helt på nytt, men nå tør jeg ikke. Er livredd for at det samme skal skje igjen, og nå forstår jeg hvor fort det kan skje om man ikke sikrer det man skriver.
