Den siste natten

Savnet er stort, men minnene lever evig og stadig er du i tankene mine. Hva var det som gikk
galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Vi var kløne en og kløne to, og du var en av de beste
vennene jeg hadde. Vi ble raskt gode venner og du tok en utrolig på det rollen som
«shonkelonkel» for barna som du tilbrakte mye tid sammen med. Du var alltid en som ville
beskytte alle for at alle skulle ha det bra, men du var dessverre ikke så flink til å ta vare på
deg selv. Her følte du deg hjemme og det ble titalls med overnattinger. Vi spiste middager
sammen, så filmer, var ute å spiste, og du var med på juleshopping bare et par måneder i
forkant, og du var alltid sjefen over barnevogna. Den var det du som trilla med minisjef oppi.
Barna fikk raskt tillit til deg og du tok dem til deg som om de var dine egne, for jeg veit at
innerst inne – så ønsket du deg aller mest en kjæreste, og etterhvert en familie. Istedenfor
ble du jentenes beste venn, og en riktig god en også som alltid tok vare på dem. Jeg husker
jeg skulle hente deg på midten hvor du kom med buss, fordi du skulle komme på atter en
overnatting. Jeg var dessverre ikke så godt kjent den gangen, så jeg ba deg gå av altfor tidlig
og uheldigvis denne dagen var det altså så kaldt, men du kom gående du. Og du hadde gått
laaangt! Men som vi lo, det var alltid humor. Du var veldig stille av deg, men latteren din –
den satt alltid løst. Og den latteren husker jeg som om det var igår.
Søndag 11.02 var det morsdag og du var denne dagen litt mer ivrig enn de andre gangene
etter å komme på besøk uten at man la noe mer i det, men man undret seg også over hvor
raskt du kom denne kvelden, som vanligvis kunne ta votter og vinter. Plutselig sto du på døra
og jeg minnes at noe var annerledes. Opplevde deg som litt småfrustrert, og tankefull, men
du sa det gikk bra. Jeg gjorde klart til deg på sofaen, for det ble nesten en selvfølge at du
alltid sov over når du kom. Jeg la frem fjernkontrollene til deg, slik at du kunne se filmer og
legge deg til og slappe av, men det var noe underlig, for du virket ikke like begeistret for å bli
over denne gangen, men sa ingenting. Det var søndag, og jeg tenkte at du var sliten og bare
trengte litt fred og ro, men kanskje jeg skulle vært mer ivrig til å spørre deg om hvordan du
hadde det ? Jeg spurte om vi skulle finne på noe når vi våknet og det svarte du muntert ja til
at vi kunne gjøre. Vi avsluttet kvelden med å se en film, og tonen var god. Men jeg så på deg
at du var tankefull. Klokken ble 01.30, og øynene hadde vanskeligheter for å holde seg oppe,
så jeg kastet inn håndkleet og måtte komme meg i seng for en ny uke. Men jeg sa jeg skulle
stå opp igjen hvis jeg ikke klarte å sove, så kunne vi se film videre og ønsket deg en riktig god
natt med søte drømmer og at vi skulle ses dagen etter.
Mandag 12.02 våknet jeg med jentungen i dobbeltsenga. Vi sto opp, fikk skiftet bleie og tatt
av pysjen, og det var helt stille i huset. Jeg tenkte du lå og sov, så vi skulle gå ut i stuen for å
vekke deg, men du lå ikke der. Fjernkontrollene jeg la frem til deg, lå på akkurat samme
plassen, dyna jeg la frem, lå dandert akkurat som jeg la den. Sov du ikke over? Hvor var du?
Hva er det som hadde skjedd? Jeg gikk rundt og leitet etter deg, men sekken din var også
borte. Det var ikke noen beskjed etter deg på telefonen heller, som gjorde at jeg ble enda
mer forvirret. Vi som hadde planlagt å finne på noe, også sa du ikke ifra at du dro? Men som
jeg tenker med alt annet, du hadde sikkert dine grunner til at du måtte reise og glemte å si
ifra. Jeg måtte ventilere til min bestevenninne og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd.
Du var ganske påpasselig og flink til å rydde etter deg, men nå var du som forduftet – akkurat
som jeg forlot deg når jeg sa natta før jeg la meg i senga. Du var innimellom ganske vanskelig
å få tak i på telefonen, og du var mye på tur. Jeg har ganske mange ubesvarte meldinger på
telefonen hvor du gjentatte ganger ikke besvarte meg, så det ble nesten en vanesak. Men
denne dagen, så var det noe som ikke stemte. Jeg sendte deg en kort melding: « Går det
bra?!» For det var viktig for meg at du hadde det bra, som med alle andre. Men det var ingen
respons. Jeg begynte å bli bekymret, og fant ikke roen. Du bare dro du, uten et ord – med
sekken på ryggen.
Den mandagen døde du. Magefølelsen min hadde rett. Jeg hadde en god grunn til å
være bekymret. Og jeg sitter idag med den samvittigheten at jeg skulle gjort mer. Jeg skulle
ha snakket med deg, vært mer ivrig etter å lytte til deg før du dro når du var så stille som du
var. Dette var det siste stedet du var før du dro hjem, og jeg sitter fremdeles forvirret og
ingen forståelse. Var det et siste farvel? Var det et rop om hjelp når du var her siste natten
som du ikke klarte å uttrykke?