Det var en tirsdag. Grå himmel og fuktig asfalt. Jeg hadde vært på jobb, klikket meg gjennom e-poster, daglig rutine, normalt, standard. Det var ikke noe som varslet om at denne dagen skulle bli annerledes, men likevel hadde jeg hatt en rastløshet i kroppen siden morgenkaffen. En slags uro jeg ikke klarte å riste av meg.
Da telefonen ringte, sto jeg med kaffekoppen i hånden. Jeg så skjermen lyse opp med navnet til mamma. Det var ikke uvanlig at hun ringte på ettermiddagen, men denne gangen var stemmen hennes annerledes. Skjøre, forsiktige ord trillet ut av røret.
“Han er borte,” sa hun.
Verden stoppet opp. Hele rommet rundt meg ble stille, og lydene fra kontoret, tastaturklikkene, kollegenes mumling, forsvant. Alt jeg hørte var mine egne hjerteslag.
“Hva mener du?” hvisket jeg, selv om jeg visste hva hun mente. Jeg visste det så godt, men ordene føltes fremmede, som om de ikke kunne tilhøre min virkelighet.
“Pappa er død,” sa hun.
De tre ordene falt som bly gjennom luften. Jeg følte meg plutselig som et barn igjen, som om hele livet mitt ble kastet tilbake til en tid da far var hele min verden. Han var den som lærte meg å sykle, som alltid visste hvordan han skulle sette sammen ødelagte leker, som hadde den trygge stemmen som kunne roe meg ned når jeg var redd for tordenvær.
Men nå var han borte.
Jeg gikk ut av kontoret uten å si noe til noen. Jeg satte meg i bilen, men klarte ikke starte motoren. Jeg bare satt der, med telefonen fortsatt i hånden, og stirret ut av frontruten. Regndråpene traff glasset, og hver dråpe føltes som et slag mot hjertet.
Minnene kom som bølger. Jeg husket hvordan pappa alltid sto opp tidlig på søndager for å lage pannekaker til oss. Hvordan han satt med gitaren sin og spilte de samme gamle sangene om igjen, mens han nikket takten med hodet og smilte til meg. Jeg husket hvordan han luktet av motorolje og frisk luft, og hvordan hånden hans alltid føltes varm og trygg.
Men jeg husket også hvordan han ble mer stille de siste årene. Hvordan han ble sliten, hvordan blikket hans mistet litt av den gnisten jeg alltid hadde kjent. Jeg hadde sett det, men jeg hadde ikke forstått at det betydde noe. Ikke da.
Jeg tenkte på alle gangene jeg hadde tenkt å ringe, men utsatt det. Alle meldingene jeg aldri sendte. Alle gangene jeg hadde planlagt å dra hjem på besøk, men latt være fordi jeg hadde så mye annet å gjøre. Nå var det for sent.
Jeg kjente tårene renne, først stille, så ukontrollert. Det var ikke bare sorg som fylte meg, men også skyld. Skyld over alt jeg ikke sa, alt jeg ikke gjorde. Jeg ønsket så inderlig å høre stemmen hans igjen, bare én gang til. Å si alt det jeg aldri sa.
Da jeg endelig kom meg hjem, sto mamma i døren. Hun hadde alltid vært sterk, alltid den som holdt familien samlet. Men nå så jeg hvor knust hun var. Øynene hennes var røde og hovne, men hun smilte et svakt, trist smil da hun så meg.
“Han var så stolt av deg,” sa hun. “Han snakket alltid om hvor mye du hadde oppnådd.”
Jeg klarte ikke svare. Jeg bare gikk inn, omfavnet henne, og vi sto der, to mennesker som delte den samme bunnløse sorgen.
Dagene som fulgte var en tåke. Begravelsen, alle kondolansene, blomstene, det føltes som et mareritt jeg ikke kunne våkne fra. Jeg ventet på at han skulle komme inn døren, med det varme smilet sitt og den lune humoren som alltid fikk meg til å le. Men han kom ikke.
Sorgen kom i bølger. Noen dager var jeg nummen, andre dager knakk jeg sammen av små ting – en sang på radioen, en gammel genser jeg fant i skapet, lukten av kaffe som minnet meg om morgener med ham. Sorgen var ikke lineær. Den hadde sitt eget liv, sitt eget tempo.
Men i alt mørket begynte jeg også å se lysglimt. Minnene som først hadde føltes som kniver i hjertet, ble sakte, veldig sakte, til noe varmt. Jeg begynte å huske ham med glede, ikke bare med smerte. Jeg begynte å høre stemmen hans i hodet når jeg trengte råd. Jeg begynte å se ham i små ting – i min egen latter, i måten jeg sto på, til og med i hvordan jeg løste problemer.
Pappa var kanskje borte, men han var også her. I meg, i mamma, i alle han hadde berørt.
Livet gikk videre, som det alltid gjør. Men det var forandret. Jeg var forandret. Sorgen ble en del av meg, men den definerte meg ikke. Den minnet meg på hvor viktig det er å elske helhjertet, å si de tingene som betyr noe, å være til stede for de vi er glad i, mens vi fortsatt har dem.
Pappa var borte. Han forlot oss.
Rørende!