Syklekompetanse

«Går det bra?» ropte jeg ned den krattfylte skråningen.

Den gamle mannen holdt et høyere tempo enn hva som var trenden for gråhårede eldre menn på rød damesykkel med kurv – før han satte forhjulet utenfor asfaltkanten og forsvant ned skråningen. Jeg ventet noen sekunder, før jeg på nytt forsøkte å oppnå kontakt.

«Hallo? Er du der nede? Går det bra?»

Jeg hadde ikke mye lyst til å grave meg frem gjennom fiendtlig tornekratt og fuktige bregner, for å starte søket etter den ukjente mannen, som for få sekunder siden, ugrasiøst og svevende, hadde tapt høydemeter i en imponerende hastighet.

Jeg skulle jo bare sykle hjem jeg. Hadde ingen planer om verken leteaksjon eller friklatring. Men, så var det denne empatien da. Denne empatiske evnen, eller funksjonen om du vil, som jeg opp igjennom mine første tretti leveår hadde utviklet til et nivå som stadig satte meg i kniper hvor jeg hadde fått for vane å utsette egen helse for risiko, bare for å holde hånden til både kjente og ukjente som ikke hadde evne til å ta de smarteste valgene for eget ve og vel.

«Hallo?» Tornekrattet svarte meg. «Er det noen der oppe?»

En rusten stemme trakk sakte opp gjennom kratt og busker, snirklet seg rundt anklene mine og trakk de ned mot skråningen. Nesten mot min egen vilje. Selv om alt jeg ville bare var å komme meg hjem, slenge bøkene innerst i boden, feire at eksamenstiden endelig var over, og at nå kunne alt jeg hadde lært det siste året sakte, men sikkert forsvinne som gamle minner, klarte jeg ikke å motstå en hjelpeløs stemme som søkte råd, hjelp og bistand. Det var jo dette vi hadde trent på de siste årene. Å hjelpe andre, og å utvikle egen empati. Spesielt for de som potensielt kunne være skadet.

Anklene mine hadde allerede bestemt ruten for å unngå de bratteste partiene da stemmen min bestemte seg for å bli med på redningsaksjonen.

«Jeg kommer!» ropte jeg til tornekrattet. «Men jeg ser ikke hvor du er.»

«Jeg er her.»

Jeg er her. Et sensasjonelt unyttig bruddstykke av informasjon når man ikke vet hvor ‘her’ er. Jeg vurderte å snu. Sykle hjem. La eldre menn klare seg selv. Når man ikke evner å komme med annet enn «jeg er her» når man ligger hjelpeløs i bunnen av en skråning, så er det kanskje det beste for planeten om evolusjonen får gjøre sitt, og kun de mest tilpasningsdyktige får bli med på ferden videre.

Jeg fortsatte redningsaksjonen i skråningen. Jeg var blitt for engasjert i situasjonen, og strengt tatt kunne det jo hende at jeg hadde vitner. At andre hadde sett meg, mannen på nyvasket terrengsykkel med 24 gir, hoppe ned skråningen på jakt etter motorisk klønete pensjonister på røde damesykler med kurv. Da tar det seg dårlig ut som fremtidig livredder å komme tomhendt opp skråningen igjen.

Han grep hånden min med et fast håndtrykk. Et håndtrykk som overrasket meg der han lå, den gråhårede mannen med tynne legger, pologenser med krokodillelogo og pilotbriller. Kroppen hans sa «most mat, åtte ulike typer medisiner, siste innspurt», mens håndtrykket føltes som «her er det krutt nok igjen til flere heftige eksplosjoner».

«Du, hjelp meg opp er du snill?» Stemmen hans ga meg inntrykk av at han hadde vært ute en vinternatt før – selv om det nå var starten av juni.

«Jeg er ikke så stødig til beins lenger. Trenger hjelp til å komme meg opp.»

Jeg trakk den velkledde, men skrøpelige, gamle kroppen opp fra røtter, kratt og blåbærlyng. Stablet han på beina igjen. Jeg vet ikke helt hvem av oss som støttet hvem, der vi sto og svaiet i utakt for å få vinne tilbake pust og verdighet, men på beina var vi begge to.

«Tusen takk,» sa han. «Jeg var redd for at dette ble den siste sykkelturen jeg nå.»

Jeg smilte mot ham. Det så ut til at skråningen hadde vært snill mot mannen. Litt jord fra skogbunnen hadde tatt bolig på den ene skulderen av den lyse pologenseren, noen torner satt fast i den høyre, skrukkete leggen og ei skramme, tydelig hvit, men ikke blodig, over det venstre øyebrynet hans. Sykkelen var det verre med. Forhjulet lignet mest på et åttetall. Kurven hadde ikke lenger plass til frukt og tobakk, men var nå mer egnet for frakt av ukeblader og aviser. Flat og bred.

«Skal jeg hjelpe deg opp, også henter jeg sykkelen din etterpå?» spurte jeg.

«Ja, det hørtes lurt ut.»

Med både pensjonist og sykkel stående på sykkelstien satte jeg meg ned på asfaltkanten for å ta en pust i bakken.

«Alfred,» sa han og strakte hånden mot meg.

«Petter» svarte jeg og tok han i hånden.

Alfred lagde lyder som bare gamle menn kan lage da han satte seg ned ved siden av meg. Han bøyde seg fremover og begynte å plukke torner ut av leggen sin.

«Jeg hadde flaks i dag jeg da,» sa han. «Vanligvis er det ikke mange som sykler denne veien på denne tiden av dagen.»

Selv om strekningen med sykkelsti, nesten midt i byen, var den raskeste veien i øst/vest-retning, var det forbausende lite trafikk der. Særlig midt på dagen. Hjemmeværende mødre med barnevogn, og pensjonister med bedre balanse enn Alfred, hadde tydeligvis andre steder å være på den tiden av døgnet.

«Vanligvis sykler jeg seinere på dagen, men jeg har hatt eksamen i dag, så jeg var litt tidligere ferdig enn vanlig,» sa jeg.

«Eksamen? Lærer du noe av det da?» fortsatte han.

Jeg kikket på Alfred. Prøvde å se historien om hvem han var, og hvor han kom ifra. Han var tynn, men jeg kunne se at han hadde vært en sprek, kanskje til og med en atletisk mann i sine yngre dager. Han hadde en tatovering på leggen som fortalte om dager på de syv hav. Det var hvert fall det jeg forbandt med den typen tatoveringer; et anker, et asiatisk bynavn og et profilportrett av tegneseriefiguren «Skipper’n». Knirk i stemmen hintet til erfaring med både whisky og brunt rom.

«Verden er nok litt annerledes nå, enn da du var ung sjømann,» sa jeg til ham og tok en sjanse på at jeg hadde tolket ham riktig.

Alfred svarte meg ikke, men satt helt rolig og kikket på meg. Plukket de siste tornene ut av leggen som nå hadde røde småpytter der tornene tidligere hadde hatt midlertidig opphold.

«Du vet, livet består av mer enn skolebøker og lesing unge mann. Det er opplevelser man lærer av» sa han.

Det er opplevelser man lærer av. Det hadde jeg hørt flere ganger tidligere. Hver gang var det en mann midt i livet, med utdanning fra «livets skole» som ga meg prekener om hvor unødvendig «all denne skolen som ungdommen i dag driver med» er. Jeg hadde etter hvert lært meg at det var nytteløst å argumentere imot dem. Jeg sa bare «ja vel», førte samtalen i en annen retning, og lot de tro på det som var mest behagelig for dem. Jeg var ikke interessert i å havne midt oppi en fysisk versjon av et facebook-kommentarfelt i diskusjon med personer som reiste landet rundt som sirkusartister fra 13-års alder, eller som gikk snekkerlinja og deretter levde livet i lykkelig uvitenhet om både moderne historie, naturfaglig etikk og potenslikninger.

Jeg derimot hadde full kontroll. Karakterene mine var nær upåklagelige; et høyt snitt, nærmet meg sekseren i de fleste fag, og var det noe jeg ikke hadde lært om på skolen, så hadde det heller ikke skjedd.

«Men, uten utdanning kommer man seg jo ingen vei i dag,» sa jeg til Alfred.

«Man kommer langt ved å tenke seg om,» svarte han. «Ungdommen i dag leser for mye og tenker for lite.»

Han nærmest pumpet seg opp, fuktet leppene og kremtet halsen. Jeg forsto at jeg måtte forberede meg på en tale, både for de tykke og de smale.

«Det er forskjell på å være smart og klok.» Alfred kikket meg intenst inn i øynene. «Å være smart betyr at man er god på å huske ting. Å være klok betyr at man kan bruke det man husker til noe nyttig. Det er en viktig forskjell mellom de to. Og erfaring, jeg snakker skikkelig livserfaring, både motgang og medgang, det er det som virkelig gjør deg, former deg, lager deg til den du er, den du blir, den du ønsker å være, og den som alle andre kjenner deg som.»

Blikket mitt må ha avslørt at jeg var overrasket over ordene Alfred hadde valgt ut til meg. Han fortsatte intenst og engasjert:

«Man får ikke erfaring av å lese om det i bøker. Man må gjøre det man vil bli god på – i praksis. Hva er det du studerer for no’ Petter?»

«Medisin,» svarte jeg. «Vil bli lege.»

«Okay, så sitter du der som nyutdannet lege da, om noen år. Helt alene på et legekontor, og inn kommer frøken Hansen med det nyfødte barnet sitt, fortvilet og redd, fordi det er noe galt med barnet. Hun gråter og hikster, og du forstår nesten ikke hva hun sier. Ok? Så tar du barnet med deg, mens hun løper bak føttene på deg og nesten røsker ungen ut av armene dine. Du lytter, måler, tester og prøver, ungen skriker, og der står du og vet ikke hvor ungen har vondt, for unger veit jo ingenting, de kan ikke fortelle deg noe som helst, så du spør frøken Hansen, mora til ungen altså, men hu klarer ikke å si noe som helst hu heller, så da står du der da.»

Alfred stoppet opp uten å ta blikket fra meg, la hånden sin på skulderen min. Jeg svettet, men visste ikke om det var fordi juni-solen stekte i nakken, om det var fordi jeg hadde klatret opp og ned en skråning med både pensjonist og sykkel hengende etter meg, eller om Alfreds historie om babyen til frøken Hansen ville hjemsøke meg etter at jeg aldri fant ut av hva som var galt meg ungen, som så døde på kontoret mitt en mørk ettermiddag i oktober fem år frem i tid.

Men, nei. Jeg var smart. Jeg kunne sjekke ungen, finne ut av hva som var problemet, og løse det. Problemer er til for å løses, sa alltid faren min, og selv om han ikke hadde rett i veldig mye, hadde han rett i akkurat det.

«Så, hva hadde du gjort med ungen?» spurte Alfred. «Hva hadde du startet med?»

«Jeg vet ikke helt jeg,» svarte jeg forsiktig. «Jeg er jo ikke ferdig med studiene ennå, så jeg kan jo ikke alt ennå.»

«Start med mora.» sa Alfred. «Alltid når det er noe galt med en baby, starter du med mora.»

«Med mora?» spurte jeg.

«Alltid når det er noe galt med en baby, så starter du med mora.» Han gjentok seg selv. «Stort sett, ikke alltid, det må jeg si, men stort sett, hvert fall ofte, så er det mora som er problemet.»

«At de har gjort ungen noe?» spurte jeg.

«Nei!» sa Alfred. «Ungen pleier å ha det bra den, men mødrene derimot, hvert fall hvis det er første ungen, da er mødrene livredde for at de har gjort noe galt, eller at det er noe alvorlig feil med ungen, fordi den hostet rart eller ristet unaturlig lenge i beinet.»

«Er du lege eller noe sånt?»

«Ikke lege, sånn som ekte leger, men jeg har masse livserfaring.» svarte han. «Jeg har jo egne unger – i flertall, og jeg har barnebarn, svigerbarn, venner med egne barn og barnebarn. Det er bare sånt man skjønner når man har fått seg litt erfaring.»

Den klønete pensjonisten på rød damesykkel med kurv strålte om kapp med solen der han tydelig fornøyd med egne uttalelser slapp taket i skulderen min, la hendene bak seg på asfalten og lente seg bakover mot sine egne armer.

«Du trenger livserfaring, unge mann. Ikke alle disse bøkene. Og når du gjør noe mange nok ganger, så kan du det. Bare tenk på når du lærte å svømme. Kan du svømme?»

«Ja»

«Kan du tenke deg nå, å hoppe ut i vannet og prøve å ikke kunne svømme? Det går ikke, ikke sant. Du kan det. Det har gått fra å være noe du har lært deg, noe du har øvd deg på, til å bli noe du har kompetanse i. Du har fått svømmekompetanse. Og kompetanse, unge mann, det kan aldri avlæres. Kompetanse har du resten av livet. Drit i bøkene, snakk med folk, prøv og feil litt…»

Alfred stoppet opp og kikket alvorlig på meg.

«Altså, ikke med babyer og unger, det er ikke det jeg mener. Babyer og unger, da må du være god, ikke prøv og feil med unger, okæi?»

Jeg rakk å nikke et par nikk med hodet før han fortsatte. Jeg lot ham. Jeg begynte å innse at jeg hadde tatt feil av seileren med «Skippern’»-tatoveringen. Han hadde mer å komme med enn jeg trodde.

Førsteinntrykket hadde sveket meg. Laget antakelser om en bedrevitende gammel mann som hadde fått nok av smart ungdom, og som ikke tålte at yngre folk kunne mer enn ham.

Kanskje var det også litt av dette i Alfred, men det var også noe mer. Han sa ting på en sånn måte at jeg ville høre etter. Ikke bare høre etter heller, men virkelig lytte til hva han sa. Absorbere av livserfaringen, som han kalte det, og gjøre den til en del av min egen. Syntetisere egen lærdom med en gammel manns erfaring til noe nytt, noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg satt urørlig og hørte på den gamle mannen som bare minutter tidligere hadde tvunget seg inn i livet mitt ved å grisetryne ned i et tornekratt fordi livserfaringen hans ikke hadde gitt han nok kunnskap til at han skulle skjønne at også sykler har bremser.

«Hør, bare den som våger kan vinne, det er det jeg prøver å fortelle deg her. Dere ungdommer i dag er så jævlig pliktoppfyllende og flinke. Dere glemmer jo at dere må leve livet, også dævver dere uten å ha prøvd alt dere må prøve. Som å sykle utenfor en skråning fordi du kikket bakover på småjentene du møtte på sykkelstien, eller tatoveringen du angret på i to tiår etter at du tok den. Du må ikke få alt du lærer av alle andre, du må finne ut av noe selv også, skjønner du?»

«Du mener sykling, er ikke det hva du kalte kompetanse, akkurat som svømming, noe man aldri glemmer?» svarte jeg og blunket til Alfred.

«Kødd.» svarte han og slo meg i skulderen med en tynn rynkete hånd.