Scene 1: Parken, en stjerneklar natt
(Luna og Elias sitter på en gammel trebenk. Luna ser opp mot stjernene, mens Elias fikler med et lite smykkeskrin i hendene.)
LUNA: (ser oppover) Tenk, Elias… Stjernene vi ser på nå, har kanskje vært der i millioner av år. Og likevel føles det som de blunker bare for oss.
ELIAS: (smiler) Jeg liker hvordan du alltid ser det store i det små. Jeg ser stjernene, men du… du ser hele universet.
LUNA: (ler lett) Og hva ser du, Elias?
ELIAS: (ser på henne, legger skrinet ned på benken ved siden av seg) Jeg ser deg.
(Luna blir stille et øyeblikk, fanget av blikket hans.)
LUNA: Du vet at det ikke er nødvendig å være så sjarmerende hele tiden? Det er nesten urettferdig.
ELIAS: (kikker bort og smiler) Kanskje jeg bare øver meg.
LUNA: På hva da?
ELIAS: (ser henne rett i øynene) På å fortelle deg at jeg elsker deg.
(Luna ser overrasket ut, men ansiktet mykner raskt til et varmt smil.)
LUNA: (mykt) Du trenger ikke å øve. Jeg tror du har fått det helt riktig.
(Elias åpner skrinet, og inni ligger et lite sølvkjede med en stjerneformet anheng.)
ELIAS: Jeg fant dette for noen uker siden. Det minner meg om deg. Skinnende, uendelig, og litt av en gåte.
(Luna ser på smykket, berørt.)
LUNA: Elias… Du vet at stjernene kanskje ikke varer evig, ikke sant?
ELIAS: (knytter kjedet rundt halsen hennes) Kanskje ikke. Men akkurat som stjernene, vil det vi har, alltid lyse opp veien – selv i mørket.
(De ser på hverandre, begge fylt av en stille forståelse. Kameraet zoomer ut, viser dem sittende under den store stjernehimmelen.)
SLUTT
