Det var en gang et lite kongerike hvor alt var som det skulle være – helt til det ikke var det lenger. En dag bestemte kong Ludvig, en ellers rolig og fornuftig mann, seg for å erklære seg selv som “Kongen av Kaos”. Det hele begynte da han satte på seg to forskjellige sko før en kongelig mottakelse. Folk lo. Ludvig lo høyest.
“Dersom to forskjellige sko kan få folket til å le,” tenkte han, “hva annet kan jeg gjøre?”
Neste dag dukket han opp i tronerommet med en hatt laget av kål. “Hvem vil være min kålhode-minister?” spurte han. Ingen svarte, men alle lo. Og jo mer de lo, jo mer tok galskapen over kongens rike.
Snart fikk alle ordre om å male husene i prikkete mønstre, mens hester ble byttet ut med gigantiske oppblåsbare ender som transportmiddel. Kongen innførte en lov om at alle skulle snakke baklengs på torsdager. De som protesterte ble satt til å bake kaker som ingen fikk spise, bare beundre.
Midt i dette kaoset var det en ung jente, Solveig, som sto på torget og ropte: “Hva om kaoset er en prøve? Hva om kongen vil at vi skal finne meningen i galskapen?” Folk ristet på hodene, men Solveig bestemte seg for å finne kongen og spørre ham selv.
Da hun kom til slottet, fant hun Ludvig i hagen, sittende opp ned på en trone hengt fra et tre. “Eders Majestet,” sa Solveig forsiktig, “hvorfor dette kaoset?”
Kongen smilte lurt. “Fordi livet er som et puslespill, Solveig. Noen ganger må man snu alt på hodet for å se det store bildet.”
Og med det skjønte Solveig at selv i galskapen kunne det finnes visdom. Folk i riket lærte å le, å skape og å omfavne det uventede. Og kong Ludvig? Han fortsatte å herske med kål på hodet og en and ved sin side.
