Hanna satt på trappen foran det lille huset og stirret ut på den tomme gaten. Det var senhøst, og luften bar med seg en blanding av fuktig jord og visne blader. Byen hadde aldri føltes mer øde, som om tiden hadde valgt å gå sakte nettopp her. Men hun ventet. Som alltid.
Dagene var blitt til måneder siden hun sist hadde sett søsteren sin. Livets storm hadde blåst dem i ulike retninger, og Hanna hadde stått igjen alene, med minner som eneste trøst. Hun husket lukten av nybakt brød som fylte huset deres som barn, og hvordan de pleide å løpe barbent gjennom engen utenfor landsbyen. Det var lenge siden nå.
En svak lyd fikk henne til å rette blikket. I enden av gaten stod det en skikkelse. Hanna reiste seg sakte, hjertet banket hardere enn det hadde gjort på lenge. Det kunne være hvem som helst, men noe i måten personen beveget seg på, noe i den kjente skråningen av skuldrene, gjorde at hun kjente et glimt av håp.
“Ida?” Stemmen hennes skalv.
Skikkelsen stanset, som om navnet dro henne tilbake fra en fjern verden. Så begynte hun å gå, raskere denne gangen. Hanna løp ned fra trappen, føttene hennes traff bakken med en kraft hun ikke hadde følt på lenge. Da de endelig stod ansikt til ansikt, var det ikke behov for ord. De omfavnet hverandre, og i den øyeblikkelige varmen fra søsterens favn forsto Hanna at håpet aldri hadde vært forgjeves.
Det var ikke bare en gjensynsglede – det var en ny begynnelse. For i dette øyeblikket, på denne gaten, våknet lyset igjen.
