Regnet trommet mot taket som en stille klagesang. Jeg satt ved kjøkkenbordet, fingrene mine strøk langs kanten av koppen jeg aldri klarte å fylle lenger. Lukten av kaffe hadde mistet meningen uten deg. Alt hadde mistet meningen uten deg.
Døren knirket, den samme lyden som alltid hadde irritert deg, men som jeg nå klamret meg til som en slags påminnelse. Jeg lukket øynene, latet som om det var deg som gikk inn. At det var dine skritt over tregulvet, dine hender som ville hvile på skuldrene mine og hviske: “Alt blir bra.” Men døren forble tom, like hul som hjertet mitt.
Jeg reiste meg og gikk mot vinduet. Utenfor danset vinden mellom de nakne greinene, som om den kjente smerten min. Bladene som lå igjen på bakken var knust og våte, akkurat som minnene mine. Jeg strøk over glasset, fingeren min tegnet små sirkler – en ubevisst vane fra nettene vi hadde tilbrakt her sammen, da vi planla fremtiden og lo av hvor lite vi egentlig visste.
“Jeg savner deg,” hvisket jeg, til ingen, til alle. Ordene forsvant ut i rommet, som om de selv ikke ønsket å bli hørt. Jeg visste at tiden ville gå, at dagene ville bli lettere å bære. Men akkurat nå? Akkurat nå føltes det som om verden hadde sluttet å puste da du gjorde det.
