Solen hang lavt over horisonten, og lyset malte himmelen i brennende nyanser av oransje og rosa. Vi satt ved vannkanten, jeg og Emil, med føttene begravd i den varme sanden. Det var en slik kveld som føles evig, som om verden hadde trykket på pauseknappen bare for oss.
“Tror du vi alltid kommer til å være venner?” spurte Emil plutselig og kastet en stein ut over vannet. Den spratt én gang før den sank.
Jeg rynket på nesen. “Hva slags spørsmål er det?”
Han trakk på skuldrene. “Jeg bare lurer. Ting forandrer seg. Folk forandrer seg.”
“Ikke vi,” svarte jeg bestemt. “Vi er ikke som folk flest.”
Emil lo, en dyp, rungende latter som fikk meg til å smile. “Nei, kanskje ikke. Vi er vel litt rare.”
“Litt?” Jeg løftet et øyenbryn og lente meg mot ham. “Du har på deg sokker i sandalene dine, Emil. Du er en offentlig skandale.”
Han slo ut med armene som om han ville si: “Hva kan jeg gjøre?” og vi brøt ut i latter igjen, den typen latter som nesten gjør vondt fordi den er så ekte.
Men bak latteren lå noe annet. En visshet om at sommeren, og denne kvelden, ikke ville vare evig. Skolen ventet, nye mennesker og nye veier. Likevel føltes det som om vi holdt fast i noe tidløst, et løfte som ikke trengte ord.
“Vi kommer til å være venner,” sa jeg, og stemmen min var lavere nå. “Uansett hva.”
Emil smilte, et ekte smil, og nikket. “Uansett hva.”
